Sånn ca, jeg har egentlig sluttet og telle. Men siden dere finner det underholdene kan jeg vel fortelle. For min egen underholdning putter jeg på fortellerstemmen.
Kari sitter i timen. Det er ukens andre hetedag, og den klamme lufta i klasserommet gjør det vanskelig og konsentrere seg. Hva hun hadde gitt for å kunne fly ut av vinduet - føle vinden i håret og frisk luft i lungene. Et ord blir skrevet på talva. Kari klarer ikke helt å skille bokstavene, og spør personen foran henne om ordet, slik hun trodde det uttales. Personen foran begynner og le forferdelig. Kari tenker det bare er uttalen hennes som var litt på skevie, og skribler ned ordet på hånda for å spørre noen om det senere.
Senere passerer.
Kari sitter på bussholdeplassen med ei venninne. I utolmodig venting streifer blikket hennes hånda - sjøblåe øyne fanger ordet som er skriblet ned i marineblått. Kari bestemmer seg for å spørre venninnen hvilken betydning disse bokstavene formet. Ettersom hun er vandt til alle blikkene hun får grunnet portugisisk på nivå med fotballkunnskapene hun er i besettelse av, prøver hun ikke lenger å skjule den gebrokkene aksenten, og snakker forsåvidt ganske høyt.
Flausen passerer.
Det viste seg at ordet Kari brølte ut for hele den fullstappede bussholdeplassens underholdning, var et ganske grovt ord for den kroppsdelen som gjør mann til mann.
Hullet i bakken Kari vil synke ned i, viser seg aldri.
Så jeg lagde dette annsiktsuttrykket, og løp min vei. Neida det var tull - men uheldigvis for meg er resten av historien sann.
I og med at alle andre lo av meg, kan jeg vel gi dere den samme gleden. Bare hyggelig.
