onsdag 23. juni 2010

Kake "hjemkomst"

Den siste uka har vært helt bizarro. Det at jeg faktisk henger etter med å pakke kofferten, går opp for meg at deg er ting jeg faktisk ikke kan gjøre før jeg drar fordi jeg ikke har tid, og tanken på at når uka er omme er jeg hjemme. Jeg skal sove i egen seng, jeg skal snakke norsk hele dagen, jeg skal se nordmenn, høre nordmenn, spise norsk mat, se norsk TV. Jeg vet ikke hvordan, men her om dagen kom jeg plutselig på "programmet presenteres av - rørleggerkjeden Comfort", et TVNorge-sitat jeg verken har tenkt på eller hørt på snart et år. Slike småting som var normalt i hverdagen min hjemme og jeg ikke la merke til forsvant da jeg kom, vil bli forferdelig rart å komme tilbake til. Jeg klarer ikke sortere følelsene mine, og jeg vet aldri om jeg er glad eller trist eller lei meg eller melankolsk eller bare ingenting.
Vi forlot alt av det vi var vandt til hjemme for å oppleve et år med utfordringer og situasjoner. På de gode dagene er livet herlig og du føler deg sterk og selvstending - på de dårlige dagene LEVER du på tanken at en dag skal du hjem igjen. Og NÅ er den dagen her. Alle spør om jeg er glad eller trist over å dra hjem, men jeg er jo ikke EN av delene. Jeg er alt og enda litt til. Pluss masse confusion. Der har du en Kari på randen av mentale problemer.

Og ja - familien min har bytta bredbånd els, og plutselig hadde vi disneychannel. Kari har to mindre søstre. You do the math. Jeg blir gal, for det er ikke bare Disney Channel, absolutt ALT er dubba. Jeg gjentar - velkommen mentale problemer.

Så fikk jeg familien min sine bilder fra året, jeg føler jeg har forandret meg en smule!

Begynnelsen av oktober..

..for en uke siden.

Men nå fortsetter kofferthelvete - jeg vet ikke hvordan jeg skal få med meg alt hjem under en vekt av 20 kg. Det er jo sikkert nærmere 50. Fogo

mandag 14. juni 2010

fizeste coco na tua perna

Det vil si "du har bæsja på leggen". Mer eller mindre, den stille responsen jeg fikk skrek "eeeh, tror det er på tide du drar hjem Kari". Direkte oversetting funker sjeldent. Men det er jo faktisk snart på tide. Neste uke er jeg hjemme. Tenk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forklare det, men se for deg;
Du har en drøm - du vil bli lege. Du sitter fortsatt på over skolebøkene på videregående, men du har bestemt deg. Du vet at det tar bokstavelig talt blod, svette og tårer, søvnløse netter, haugevis av studering, dager du bare vil gi opp, dager du skulle ønske du kunne ha igjen, dager du kunne vært uten, dager du ville gjort alt for å gjort noe annerledes, dager som vil påvirke livet ditt for alltid. Til tross for dette er det noe du vil så inderlig og har bestemt deg for å oppnå. Men du klarer ikke se for deg dagen det blir virkelighet - den ligger haugevis av år, uventede forandringer, hinder og ubegynt arbeid unna.
Det jeg prøver å si er at jeg føler dagen jeg "skal bli lege" begynner å nærme seg, dagen jeg i over ni måneder har sittet tenkt på men ikke klart å sett for meg, den lå så mange dager unna. Jeg satt bokstavelig talt på videregående og fantaserte og den dagen, men visste det lå et år med mye mellom at jeg aldri klarte å virkelig se meg komme til den dagen. Den bare lå der langt ute i universet og fløt. Og neste uke er den her. Ågud der sammenlignet jeg akkurat en naiv tenåring på et ferieår i syden med et av verdens vanskeligste og viktigste yrker. Coco na minha perna.

Check out the Magic Bus!

hei, lurte på; Når søkte du penger fra lånekassa? Måtte du vente til du hadde fått skoleplass og familie? Og måtte du sende inn godkjennings papirer fra skolen din i norge? :)

Jeg var, til pappas store ergelse, veldig sent ute med søkinga av støtte fra lånekassa, men tror fristen er i september engang. Jeg drev hvertfall fortsatt å søkte like etter sommerferien i fjor begynte. Du trenger ikke noe skoleplass eller familie i vertslandet du skal til for å søke, bare materiell fra skolen din i Norge og et bevispapir fra AFS at du skal på utveksligsåret. Jeg husker ikke alle papirene du trenger, men det tok ikke lang tid og alle stod på lånekassen.no sine sider. Og hvis lånekassen fortsatt spør deg om et bevis på at du kan språket i landet du skal til (noe som er rett fram dust, at du skal lære deg et nytt språk er jo noe av meningen med utvekslingsåret) så bare ringer du AFS og/eller sender inn en klage om det til lånekassen. De ga seg i fjor i hvertfall.

Så driver jeg forresten og prøver å kjøpe gaver til noen av dere - det er verdens STØRSTE slit skal dere vite! Finne den perfekte gaven til hver enkelt, ikke verdens dyreste og helst på størrelse med en knappenål i og med de skal med bagasejn min hjem. Så ikke sitt med store forhåpninger altså. Det blir sikkert klisjee-turistcrap på alle sammen. love you all.

For at det koster 15-20 EURO for HVER kilo med overvekt jeg skal ha med hjem er DET MEST DUST SOM HAR HENDT DENNE VERDEN SIDEN DAG BØRGE AKERØ

onsdag 2. juni 2010

a última

Da har jeg begynt. Det er så bizarro og urealistisk, så ALDRI for meg at jeg skulle komme meg hit, men jeg har begynt -"min siste" frasen er i bruk. I dag har jeg gjort min siste onsdag på skolen, gjorde min siste portugisiske prøve, tatt min siste galão på BP - og sånn går det hele dagen. Hvis jeg virkelig vil finner jeg alltid noe "min siste" som jeg aldri kommer til å gjøre her igjen. Vennene mine (de som ikke er AFS'ere, såklart) ser bare rart på meg og ler, syns jeg er merkelig. Men de skjønner ikke. Man kan ikke skjønne hvis man ikke har vært der selv. Den siste uka har jeg stått med et ben dinglende utenfor kanten av Fjell Følsom, og det gjør det ikke bedre med min mentale "min siste" tortur, venner man må si et siste hadet til og post fra AFS med bagasjelapper og veibeskrivelser til avslutningscampen. Dette er ille altså! Den minste ting kan gi meg tårer i øynene. Men jeg gråter aldri, bare veldig blanke øyne.

Så har det vært AFS camp.

Den helga var månedens høydepunkt.

NÅ er jeg trøtt, natti natt.

torsdag 27. mai 2010

Rápido

Ná blir det ikke mye bilder for jeg sitter pá en slik suuuuperteit portugisisk data. Liksom. Men en liten oppdatering siden det er en stund siden sist. Klokka er 01.13 og jeg sitter egentlig oppe fordi jeg ikke har skole i morra - skal pá AFS camp helt nord i landet. Var pá camp forrige uke ogsá - det var ubeskrivelig bra! Det var en frivillig camp, og jeg fikk velge en region i landet hvor jeg skulle fá bo hos en annen familie i fire dager. Jeg valgte á dra til slik mer eller mindre sór-midten, en av de varmeste regionene i landet. Om dagen var alle AFSerne samla, og vi gikk rundt i byen, dro pá en skole for á prate om AFS, var ute pá safari, surfa, luncha snegler, blekksprut og muslinger, var pá hardrockdeathmetal-konsert i en borg - det var rett og slett en veldig veldig bra helg. Min 4 dagers familien var herlige, kjente det var hardt og forlate dem, og det kun etter 4 dager. Klarer ikke forestille meg nár jg stár pá flyplassen om en máned og skal si hadet. Gud det fóles ut som noen har kastet fóelsene i en blender og glemte á skru den av.

Sá har Kari klart á miste enda en gjenstand - denne gangen var det busskortet. Og det tar sánn 5 ár á skaffe seg nytt, sá ná er jeg litt pissed siden jeg hadde planer om á bruke det ekstra mye de siste ukene mine ved á reise rundt i Lisboa i og med at jeg ikke har skole etter den 8 Juni. Áh jeg blir sá oppgitt over megselv. Uten busspasset vil det koste meg en formue. Jeg finner vel en lósning.

Men ná baerer det snart pá camp - ate logo!

torsdag 20. mai 2010

CALOR

Nå har det blitt varmt! Jeg SMELTER. Og nei, det er ikke bare regnet. (shrek) Det gjør så vondt i sjela å sitte inne i klasserommet hele dagen når det er stårlende strandvær utenfor, men alt du må fokusere på er brøker og økonomisystemer. Og gym i dette været - jeg er ikke sikker, men jeg har en sterkt følelse det er et brudd på menneskerettighetene.

Men nok klaging - gjett hvem som feiret 17 mai da?!

5 av de 8 supersøte norske AFSerne


Sjekk pølse og LOMPE!

Så gikk vi i tog, fikk tale, spiste enda mer, sang og spiste vafler.


Det var en feiring arrangert gjennom ambassaden els, så vi møtte også masse andre nordmenn. De var så.. norske! Nei det var helt bizarro. Små barn som ropte "pappaa!", ymse forskjellige dialekter, kunne forstå hva folk snakket om rundt deg. Så jeg glemte meg et par ganger at alle andre kunne forstå hva JEG sier og, jeg er blitt så vandt til å baksnakke folk rett opp i annsiktet, de skjønner jo ikke hva jeg sier. Men her gjorde de visst det.

Men nå skal jeg på AFS camp i Alentejo så dere får ha en superflott fim de semana! falast

torsdag 13. mai 2010

Papa!

Jeg liker portugisere. De er så annerledes enn nordmenn. Jeg sier ikke nordmenn er dårlige, men det er så "refreshing" å være rundt mennesker som er helt annerledes enn de du er vandt til. Men don't get me wrong - jeg skal ikke bes to ganger om å sette meg på det flyet hjem den 27 juni!

Og hva er det portugisere liker?

Portugisere ELSKER suppe. Det spises både før måltidet til lunsj og middag, og de er ofte av vann og noe grønt, og hurtigmiksede poteter og gresskar. Det er så vanlig her at det er tilogmed en del av menyen på Mc Donalds. Og øl. Mc Donalds-suppe og øl, nå DER har du en god lunsj.

De liker også og reklamere for ting som ikke er der. Skulle på Continente en dag med en venninne, og dumme som vi var trodde vi det faktisk eksisterte en Continente butikk siden det var bygget et skilt slik "hollywood sign" style i zona comercial. Men neida. Det var visst bare for å "minne på" de forbi kjørende om Continente. Thanks.

 Også liker de Paven!

Men hvem gjør ikke det - han er jo så gammel og blid. Han var på besøk her på tirsdag, og totaly crazy banana høy sikkerhet. Jeg skjønner virkelig ikke hvem som vil drepe paven, har er jo så.. harmless! Det var visst et drapsforsøk forrige gang o Papa var her, så nå var alt av busser og electrio og parkering stengt av i kilometers avstand for å unngå bilbomber osv. KAOS.



Nå skal jeg bruke fridagen min i Lisboa. Likerlikerliker den byen! Beijinhoos

lørdag 8. mai 2010

Baesj. Neida - karamellsaus.

Áh, hvorfor má alltid karma váere ute etter meg? Jeg satte meg ned pá "tribuna" ved utegymomrádet i dag fór timen og oppfórte meg snill-lydig-pike og hórte pá láereren. Det var da jeg satte meg pá huk for á knyte skoen fór vi skulle begynne, at jeg merket noe var galt. Skoen pá foten jeg lente meg pá satte liksom fast i rompa mi - sánn skikkelig. Jeg lóp pá do og fant en flekk, nei ikke en flekk - et kontinent av noe som lignet pá iskremkaramellsaus-ish MIDT pá rompa. Jeg má ha satt meg i det ute pá tribuna - og det gjorde det ikke bedre at det var temmelig varmt ute, sá den stórknet pá null niks pá min svarte thigts. Dette fórte da til at Kari lóp rundt de neste to timene i en tilstand som minte om en person i stor trengsel av voksenbleie. Livet er herligt.

Sá har jeg da endelig laget norsk mat til familien! Ideen begynte som kjóttkaker med poteter, kálstuing og brun saus,  resultatet minte mer om háret til Dan Bórge Akeró - udefinerbart og ikke sáerlig appetittvekkende. Men alt ble ná spist! det eneste jeg var heldig med var de ovnsbakte kjóttkakene - resten ble D-dagen all over again. Ti minutter fór middag hadde enda ikke potetene og guleróttene begynt á koke, og kálstuingen var fortsatt i form av et kaldt, urórt kálhode i bunnen av kjóleskapet et sted. Min brune saus var, ifólge oppskriften, ferdig - men man trengte ikke vaere fysiker for á se at det var den definitivt ikke. En fysiker kunne jeg godt trengt egentlig, ingen av oss skjónte hvorfor den bare var skitten buljong-ish. Tilslutt pøste jeg bare på med masse mel og kjørte den med en stavmikser.
"Brun" saus

I mangel på spirit kastet jeg bare potetene, gulrøttene og kålen i samme gryte og kokte det. Ingen klagde, jeg bare sa det var typisk norsk.

Ca en halvtime etter middagen skulle begynt ble endelig maten servert..


..og resten av familien oppførte seg pent og lot som de også likte det. Troopers.

Grunnen til at jeg skriver nå er fordi det blåser og regner forferdelig ute. Slik vær man forestiller seg i Portugal i midten av mai.. Hverdagene her er overfylt med sol og strand-temperatur, men når helga kommer og Kari kaster på seg bikinien, nei da blir det vintervær her igjen. Så ikke forvent en gyllenbrun Kari returnere på gardermoen, se heller etter en søkkvåt, hvit bacalhau med trillekoffert.

Det er så rart å tenke på at det snart er over! Litt over 6 uker igjen. BARE. Jeg tror ikke det kommer til å slå inn før jeg begynner og pakke. Alle spør meg hele tiden, "gleder du deg til å dra?" Selvfølgelig gjør jeg det, men hallo - jeg vil jo ikke dra heller! Jeg tror faktisk det kommer til å bli verre på en måte enn når jeg dro fra Norge, jeg visste jo at jeg kom til å se dem igjen om et år. Jeg skulle ha fantastisk år i Portugal, og etter 10 måneder skulle jeg komme tilbake til livet mitt igjen. Men nå vet jeg at jeg aldri kommer til å kunne leve dette livet igjen. Jeg kommer til å dra tilbake på besøk såklart, men jeg kommer aldri til å ha dette livet - imotsetning til Norge-livet som kommer til å fortsette når jeg kommer tilbake dit. Det blir jo ikke helt slik som jeg forlot det, såklart, men.. Nei jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Men nå er det lunsj meninos - peixe e batatas!
bjs