Kake "hjemkomst"

Den siste uka har vært helt bizarro. Det at jeg faktisk henger etter med å pakke kofferten, går opp for meg at deg er ting jeg faktisk ikke kan gjøre før jeg drar fordi jeg ikke har tid, og tanken på at når uka er omme er jeg hjemme. Jeg skal sove i egen seng, jeg skal snakke norsk hele dagen, jeg skal se nordmenn, høre nordmenn, spise norsk mat, se norsk TV. Jeg vet ikke hvordan, men her om dagen kom jeg plutselig på "programmet presenteres av - rørleggerkjeden Comfort", et TVNorge-sitat jeg verken har tenkt på eller hørt på snart et år. Slike småting som var normalt i hverdagen min hjemme og jeg ikke la merke til forsvant da jeg kom, vil bli forferdelig rart å komme tilbake til. Jeg klarer ikke sortere følelsene mine, og jeg vet aldri om jeg er glad eller trist eller lei meg eller melankolsk eller bare ingenting.

Vi forlot alt av det vi var vandt til hjemme for å oppleve et år med utfordringer og situasjoner. På de gode dagene er livet herlig og du føler deg sterk og selvstending - på de dårlige dagene LEVER du på tanken at en dag skal du hjem igjen. Og NÅ er den dagen her. Alle spør om jeg er glad eller trist over å dra hjem, men jeg er jo ikke EN av delene. Jeg er alt og enda litt til. Pluss masse confusion. Der har du en Kari på randen av mentale problemer.

Og ja - familien min har bytta bredbånd els, og plutselig hadde vi disneychannel. Kari har to mindre søstre. You do the math. Jeg blir gal, for det er ikke bare Disney Channel, absolutt ALT er dubba. Jeg gjentar - velkommen mentale problemer.

Så fikk jeg familien min sine bilder fra året, jeg føler jeg har forandret meg en smule!

Begynnelsen av oktober..

..for en uke siden.

Men nå fortsetter kofferthelvete - jeg vet ikke hvordan jeg skal få med meg alt hjem under en vekt av 20 kg. Det er jo sikkert nærmere 50. Fogo

fizeste coco na tua perna

Det vil si "du har bæsja på leggen". Mer eller mindre, den stille responsen jeg fikk skrek "eeeh, tror det er på tide du drar hjem Kari". Direkte oversetting funker sjeldent. Men det er jo faktisk snart på tide. Neste uke er jeg hjemme. Tenk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forklare det, men se for deg;
Du har en drøm - du vil bli lege. Du sitter fortsatt på over skolebøkene på videregående, men du har bestemt deg. Du vet at det tar bokstavelig talt blod, svette og tårer, søvnløse netter, haugevis av studering, dager du bare vil gi opp, dager du skulle ønske du kunne ha igjen, dager du kunne vært uten, dager du ville gjort alt for å gjort noe annerledes, dager som vil påvirke livet ditt for alltid. Til tross for dette er det noe du vil så inderlig og har bestemt deg for å oppnå. Men du klarer ikke se for deg dagen det blir virkelighet - den ligger haugevis av år, uventede forandringer, hinder og ubegynt arbeid unna.
Det jeg prøver å si er at jeg føler dagen jeg "skal bli lege" begynner å nærme seg, dagen jeg i over ni måneder har sittet tenkt på men ikke klart å sett for meg, den lå så mange dager unna. Jeg satt bokstavelig talt på videregående og fantaserte og den dagen, men visste det lå et år med så mye mellom at jeg aldri klarte å virkelig se meg komme til den dagen. Den bare lå der langt ute i universet og fløt. Og neste uke er den her. Ågud der sammenlignet jeg akkurat en naiv tenåring på et ferieår i syden med et av verdens vanskeligste og viktigste yrker. Coco na minha perna.

Check out the Magic Bus!

hei, lurte på; Når søkte du penger fra lånekassa? Måtte du vente til du hadde fått skoleplass og familie? Og måtte du sende inn godkjennings papirer fra skolen din i norge? :)

Jeg var, til pappas store ergelse, veldig sent ute med søkinga av støtte fra lånekassa, men tror fristen er i september engang. Jeg drev hvertfall fortsatt å søkte like etter sommerferien i fjor begynte. Du trenger ikke noe skoleplass eller familie i vertslandet du skal til for å søke, bare materiell fra skolen din i Norge og et bevispapir fra AFS at du skal på utveksligsåret. Jeg husker ikke alle papirene du trenger, men det tok ikke lang tid og alle stod på lånekassen.no sine sider. Og hvis lånekassen fortsatt spør deg om et bevis på at du kan språket i landet du skal til (noe som er rett fram dust, at du skal lære deg et nytt språk er jo noe av meningen med utvekslingsåret) så bare ringer du AFS og/eller sender inn en klage om det til lånekassen. De ga seg i fjor i hvertfall.

Så driver jeg forresten og prøver å kjøpe gaver til noen av dere - det er verdens STØRSTE slit skal dere vite! Finne den perfekte gaven til hver enkelt, ikke verdens dyreste og helst på størrelse med en knappenål i og med de skal med bagasejn min hjem. Så ikke sitt med store forhåpninger altså. Det blir sikkert klisjee-turistcrap på alle sammen. love you all.

For at det koster 15-20 EURO for HVER kilo med overvekt jeg skal ha med hjem er DET MEST DUST SOM HAR HENDT DENNE VERDEN SIDEN DAG BØRGE AKERØ

a última

Da har jeg begynt. Det er så bizarro og urealistisk, så ALDRI for meg at jeg skulle komme meg hit, men jeg har begynt -"min siste" frasen er i bruk. I dag har jeg gjort min siste onsdag på skolen, gjorde min siste portugisiske prøve, tatt min siste galão på BP - og sånn går det hele dagen. Hvis jeg virkelig vil finner jeg alltid noe "min siste" som jeg aldri kommer til å gjøre her igjen. Vennene mine (de som ikke er AFS'ere, såklart) ser bare rart på meg og ler, syns jeg er merkelig. Men de skjønner ikke. Man kan ikke skjønne hvis man ikke har vært der selv. Den siste uka har jeg stått med et ben dinglende utenfor kanten av Fjell Følsom, og det gjør det ikke bedre med min mentale "min siste" tortur, venner man må si et siste hadet til og post fra AFS med bagasjelapper og veibeskrivelser til avslutningscampen. Dette er ille altså! Den minste ting kan gi meg tårer i øynene. Men jeg gråter aldri, bare veldig blanke øyne.

Så har det vært AFS camp.

Den helga var månedens høydepunkt.

NÅ er jeg trøtt, natti natt.