Kake "hjemkomst"

Den siste uka har vært helt bizarro. Det at jeg faktisk henger etter med å pakke kofferten, går opp for meg at deg er ting jeg faktisk ikke kan gjøre før jeg drar fordi jeg ikke har tid, og tanken på at når uka er omme er jeg hjemme. Jeg skal sove i egen seng, jeg skal snakke norsk hele dagen, jeg skal se nordmenn, høre nordmenn, spise norsk mat, se norsk TV. Jeg vet ikke hvordan, men her om dagen kom jeg plutselig på "programmet presenteres av - rørleggerkjeden Comfort", et TVNorge-sitat jeg verken har tenkt på eller hørt på snart et år. Slike småting som var normalt i hverdagen min hjemme og jeg ikke la merke til forsvant da jeg kom, vil bli forferdelig rart å komme tilbake til. Jeg klarer ikke sortere følelsene mine, og jeg vet aldri om jeg er glad eller trist eller lei meg eller melankolsk eller bare ingenting.

Vi forlot alt av det vi var vandt til hjemme for å oppleve et år med utfordringer og situasjoner. På de gode dagene er livet herlig og du føler deg sterk og selvstending - på de dårlige dagene LEVER du på tanken at en dag skal du hjem igjen. Og NÅ er den dagen her. Alle spør om jeg er glad eller trist over å dra hjem, men jeg er jo ikke EN av delene. Jeg er alt og enda litt til. Pluss masse confusion. Der har du en Kari på randen av mentale problemer.

Og ja - familien min har bytta bredbånd els, og plutselig hadde vi disneychannel. Kari har to mindre søstre. You do the math. Jeg blir gal, for det er ikke bare Disney Channel, absolutt ALT er dubba. Jeg gjentar - velkommen mentale problemer.

Så fikk jeg familien min sine bilder fra året, jeg føler jeg har forandret meg en smule!

Begynnelsen av oktober..

..for en uke siden.

Men nå fortsetter kofferthelvete - jeg vet ikke hvordan jeg skal få med meg alt hjem under en vekt av 20 kg. Det er jo sikkert nærmere 50. Fogo

fizeste coco na tua perna

Det vil si "du har bæsja på leggen". Mer eller mindre, den stille responsen jeg fikk skrek "eeeh, tror det er på tide du drar hjem Kari". Direkte oversetting funker sjeldent. Men det er jo faktisk snart på tide. Neste uke er jeg hjemme. Tenk. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal forklare det, men se for deg;
Du har en drøm - du vil bli lege. Du sitter fortsatt på over skolebøkene på videregående, men du har bestemt deg. Du vet at det tar bokstavelig talt blod, svette og tårer, søvnløse netter, haugevis av studering, dager du bare vil gi opp, dager du skulle ønske du kunne ha igjen, dager du kunne vært uten, dager du ville gjort alt for å gjort noe annerledes, dager som vil påvirke livet ditt for alltid. Til tross for dette er det noe du vil så inderlig og har bestemt deg for å oppnå. Men du klarer ikke se for deg dagen det blir virkelighet - den ligger haugevis av år, uventede forandringer, hinder og ubegynt arbeid unna.
Det jeg prøver å si er at jeg føler dagen jeg "skal bli lege" begynner å nærme seg, dagen jeg i over ni måneder har sittet tenkt på men ikke klart å sett for meg, den lå så mange dager unna. Jeg satt bokstavelig talt på videregående og fantaserte og den dagen, men visste det lå et år med så mye mellom at jeg aldri klarte å virkelig se meg komme til den dagen. Den bare lå der langt ute i universet og fløt. Og neste uke er den her. Ågud der sammenlignet jeg akkurat en naiv tenåring på et ferieår i syden med et av verdens vanskeligste og viktigste yrker. Coco na minha perna.

Check out the Magic Bus!

hei, lurte på; Når søkte du penger fra lånekassa? Måtte du vente til du hadde fått skoleplass og familie? Og måtte du sende inn godkjennings papirer fra skolen din i norge? :)

Jeg var, til pappas store ergelse, veldig sent ute med søkinga av støtte fra lånekassa, men tror fristen er i september engang. Jeg drev hvertfall fortsatt å søkte like etter sommerferien i fjor begynte. Du trenger ikke noe skoleplass eller familie i vertslandet du skal til for å søke, bare materiell fra skolen din i Norge og et bevispapir fra AFS at du skal på utveksligsåret. Jeg husker ikke alle papirene du trenger, men det tok ikke lang tid og alle stod på lånekassen.no sine sider. Og hvis lånekassen fortsatt spør deg om et bevis på at du kan språket i landet du skal til (noe som er rett fram dust, at du skal lære deg et nytt språk er jo noe av meningen med utvekslingsåret) så bare ringer du AFS og/eller sender inn en klage om det til lånekassen. De ga seg i fjor i hvertfall.

Så driver jeg forresten og prøver å kjøpe gaver til noen av dere - det er verdens STØRSTE slit skal dere vite! Finne den perfekte gaven til hver enkelt, ikke verdens dyreste og helst på størrelse med en knappenål i og med de skal med bagasejn min hjem. Så ikke sitt med store forhåpninger altså. Det blir sikkert klisjee-turistcrap på alle sammen. love you all.

For at det koster 15-20 EURO for HVER kilo med overvekt jeg skal ha med hjem er DET MEST DUST SOM HAR HENDT DENNE VERDEN SIDEN DAG BØRGE AKERØ

a última

Da har jeg begynt. Det er så bizarro og urealistisk, så ALDRI for meg at jeg skulle komme meg hit, men jeg har begynt -"min siste" frasen er i bruk. I dag har jeg gjort min siste onsdag på skolen, gjorde min siste portugisiske prøve, tatt min siste galão på BP - og sånn går det hele dagen. Hvis jeg virkelig vil finner jeg alltid noe "min siste" som jeg aldri kommer til å gjøre her igjen. Vennene mine (de som ikke er AFS'ere, såklart) ser bare rart på meg og ler, syns jeg er merkelig. Men de skjønner ikke. Man kan ikke skjønne hvis man ikke har vært der selv. Den siste uka har jeg stått med et ben dinglende utenfor kanten av Fjell Følsom, og det gjør det ikke bedre med min mentale "min siste" tortur, venner man må si et siste hadet til og post fra AFS med bagasjelapper og veibeskrivelser til avslutningscampen. Dette er ille altså! Den minste ting kan gi meg tårer i øynene. Men jeg gråter aldri, bare veldig blanke øyne.

Så har det vært AFS camp.

Den helga var månedens høydepunkt.

NÅ er jeg trøtt, natti natt.

Rápido

Ná blir det ikke mye bilder for jeg sitter pá en slik suuuuperteit portugisisk data. Liksom. Men en liten oppdatering siden det er en stund siden sist. Klokka er 01.13 og jeg sitter egentlig oppe fordi jeg ikke har skole i morra - skal pá AFS camp helt nord i landet. Var pá camp forrige uke ogsá - det var ubeskrivelig bra! Det var en frivillig camp, og jeg fikk velge en region i landet hvor jeg skulle fá bo hos en annen familie i fire dager. Jeg valgte á dra til slik mer eller mindre sór-midten, en av de varmeste regionene i landet. Om dagen var alle AFSerne samla, og vi gikk rundt i byen, dro pá en skole for á prate om AFS, var ute pá safari, surfa, luncha snegler, blekksprut og muslinger, var pá hardrockdeathmetal-konsert i en borg - det var rett og slett en veldig veldig bra helg. Min 4 dagers familien var herlige, kjente det var hardt og forlate dem, og det kun etter 4 dager. Klarer ikke forestille meg nár jg stár pá flyplassen om en máned og skal si hadet. Gud det fóles ut som noen har kastet fóelsene i en blender og glemte á skru den av.

Sá har Kari klart á miste enda en gjenstand - denne gangen var det busskortet. Og det tar sánn 5 ár á skaffe seg nytt, sá ná er jeg litt pissed siden jeg hadde planer om á bruke det ekstra mye de siste ukene mine ved á reise rundt i Lisboa i og med at jeg ikke har skole etter den 8 Juni. Áh jeg blir sá oppgitt over megselv. Uten busspasset vil det koste meg en formue. Jeg finner vel en lósning.

Men ná baerer det snart pá camp - ate logo!

CALOR

Nå har det blitt varmt! Jeg SMELTER. Og nei, det er ikke bare regnet. (shrek) Det gjør så vondt i sjela å sitte inne i klasserommet hele dagen når det er stårlende strandvær utenfor, men alt du må fokusere på er brøker og økonomisystemer. Og gym i dette været - jeg er ikke sikker, men jeg har en sterkt følelse det er et brudd på menneskerettighetene.

Men nok klaging - gjett hvem som feiret 17 mai da?!

5 av de 8 supersøte norske AFSerne

Sjekk pølse og LOMPE!

Så gikk vi i tog, fikk tale, spiste enda mer, sang og spiste vafler.

Det var en feiring arrangert gjennom ambassaden els, så vi møtte også masse andre nordmenn. De var så.. norske! Nei det var helt bizarro. Små barn som ropte "pappaa!", ymse forskjellige dialekter, kunne forstå hva folk snakket om rundt deg. Så jeg glemte meg et par ganger at alle andre kunne forstå hva JEG sier og, jeg er blitt så vandt til å baksnakke folk rett opp i annsiktet, de skjønner jo ikke hva jeg sier. Men her gjorde de visst det.

Men nå skal jeg på AFS camp i Alentejo så dere får ha en superflott fim de semana! falast

Papa!

Jeg liker portugisere. De er så annerledes enn nordmenn. Jeg sier ikke nordmenn er dårlige, men det er så "refreshing" å være rundt mennesker som er helt annerledes enn de du er vandt til. Men don't get me wrong - jeg skal ikke bes to ganger om å sette meg på det flyet hjem den 27 juni!

Og hva er det portugisere liker?

Portugisere ELSKER suppe. Det spises både før måltidet til lunsj og middag, og de er ofte av vann og noe grønt, og hurtigmiksede poteter og gresskar. Det er så vanlig her at det er tilogmed en del av menyen på Mc Donalds. Og øl. Mc Donalds-suppe og øl, nå DER har du en god lunsj.

De liker også og reklamere for ting som ikke er der. Skulle på Continente en dag med en venninne, og dumme som vi var trodde vi det faktisk eksisterte en Continente butikk siden det var bygget et skilt slik "hollywood sign" style i zona comercial. Men neida. Det var visst bare for å "minne på" de forbi kjørende om Continente. Thanks.

 Også liker de Paven!

Men hvem gjør ikke det - han er jo så gammel og blid. Han var på besøk her på tirsdag, og totaly crazy banana høy sikkerhet. Jeg skjønner virkelig ikke hvem som vil drepe paven, har er jo så.. harmless! Det var visst et drapsforsøk forrige gang o Papa var her, så nå var alt av busser og electrio og parkering stengt av i kilometers avstand for å unngå bilbomber osv. KAOS.

Nå skal jeg bruke fridagen min i Lisboa. Likerlikerliker den byen! Beijinhoos

Baesj. Neida - karamellsaus.

Áh, hvorfor má alltid karma váere ute etter meg? Jeg satte meg ned pá "tribuna" ved utegymomrádet i dag fór timen og oppfórte meg snill-lydig-pike og hórte pá láereren. Det var da jeg satte meg pá huk for á knyte skoen fór vi skulle begynne, at jeg merket noe var galt. Skoen pá foten jeg lente meg pá satte liksom fast i rompa mi - sánn skikkelig. Jeg lóp pá do og fant en flekk, nei ikke en flekk - et kontinent av noe som lignet pá iskremkaramellsaus-ish MIDT pá rompa. Jeg má ha satt meg i det ute pá tribuna - og det gjorde det ikke bedre at det var temmelig varmt ute, sá den stórknet pá null niks pá min svarte thigts. Dette fórte da til at Kari lóp rundt de neste to timene i en tilstand som minte om en person i stor trengsel av voksenbleie. Livet er herligt.

Sá har jeg da endelig laget norsk mat til familien! Ideen begynte som kjóttkaker med poteter, kálstuing og brun saus,  resultatet minte mer om háret til Dan Bórge Akeró - udefinerbart og ikke sáerlig appetittvekkende. Men alt ble ná spist! det eneste jeg var heldig med var de ovnsbakte kjóttkakene - resten ble D-dagen all over again. Ti minutter fór middag hadde enda ikke potetene og guleróttene begynt á koke, og kálstuingen var fortsatt i form av et kaldt, urórt kálhode i bunnen av kjóleskapet et sted. Min brune saus var, ifólge oppskriften, ferdig - men man trengte ikke vaere fysiker for á se at det var den definitivt ikke. En fysiker kunne jeg godt trengt egentlig, ingen av oss skjónte hvorfor den bare var skitten buljong-ish. Tilslutt pøste jeg bare på med masse mel og kjørte den med en stavmikser.

"Brun" saus

I mangel på spirit kastet jeg bare potetene, gulrøttene og kålen i samme gryte og kokte det. Ingen klagde, jeg bare sa det var typisk norsk.

Ca en halvtime etter middagen skulle begynt ble endelig maten servert..

..og resten av familien oppførte seg pent og lot som de også likte det. Troopers.

Grunnen til at jeg skriver nå er fordi det blåser og regner forferdelig ute. Slik vær man forestiller seg i Portugal i midten av mai.. Hverdagene her er overfylt med sol og strand-temperatur, men når helga kommer og Kari kaster på seg bikinien, nei da blir det vintervær her igjen. Så ikke forvent en gyllenbrun Kari returnere på gardermoen, se heller etter en søkkvåt, hvit bacalhau med trillekoffert.

Det er så rart å tenke på at det snart er over! Litt over 6 uker igjen. BARE. Jeg tror ikke det kommer til å slå inn før jeg begynner og pakke. Alle spør meg hele tiden, "gleder du deg til å dra?" Selvfølgelig gjør jeg det, men hallo - jeg vil jo ikke dra heller! Jeg tror faktisk det kommer til å bli verre på en måte enn når jeg dro fra Norge, jeg visste jo at jeg kom til å se dem igjen om et år. Jeg skulle ha fantastisk år i Portugal, og etter 10 måneder skulle jeg komme tilbake til livet mitt igjen. Men nå vet jeg at jeg aldri kommer til å kunne leve dette livet igjen. Jeg kommer til å dra tilbake på besøk såklart, men jeg kommer aldri til å ha dette livet - imotsetning til Norge-livet som kommer til å fortsette når jeg kommer tilbake dit. Det blir jo ikke helt slik som jeg forlot det, såklart, men.. Nei jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Men nå er det lunsj meninos - peixe e batatas!

bjs

Kariflause #4388

Sånn ca, jeg har egentlig sluttet og telle. Men siden dere finner det underholdene kan jeg vel fortelle. For min egen underholdning putter jeg på fortellerstemmen.

Kari sitter i timen. Det er ukens andre hetedag, og den klamme lufta i klasserommet gjør det vanskelig og konsentrere seg. Hva hun hadde gitt for å kunne fly ut av vinduet - føle vinden i håret og frisk luft i lungene. Et ord blir skrevet på talva. Kari klarer ikke helt å skille bokstavene, og spør personen foran henne om ordet, slik hun trodde det uttales. Personen foran begynner og le forferdelig. Kari tenker det bare er uttalen hennes som var litt på skevie, og skribler ned ordet på hånda for å spørre noen om det senere.

Senere passerer.

Kari sitter på bussholdeplassen med ei venninne. I utolmodig venting streifer blikket hennes hånda - sjøblåe øyne fanger ordet som er skriblet ned i marineblått. Kari bestemmer seg for å spørre venninnen hvilken betydning disse bokstavene formet. Ettersom hun er vandt til alle blikkene hun får grunnet portugisisk på nivå med fotballkunnskapene hun er i besettelse av, prøver hun ikke lenger å skjule den gebrokkene aksenten, og snakker forsåvidt ganske høyt.

Flausen passerer.

Det viste seg at ordet Kari brølte ut for hele den fullstappede bussholdeplassens underholdning, var et ganske grovt ord for den kroppsdelen som gjør mann til mann.

Hullet i bakken Kari vil synke ned i, viser seg aldri.

Så jeg lagde dette annsiktsuttrykket, og løp min vei. Neida det var tull - men uheldigvis for meg er resten av historien sann.

I og med at alle andre lo av meg, kan jeg vel gi dere den samme gleden. Bare hyggelig.

Intet nytt

Som sagt - mitt barn aka mobilen min ble stjålet, måtte erstatte den med vodafone-crap til 20 euro. Bæsj. Men det går egentlig bra, jeg er bare glad for at videokameraet til venninna mi jeg klarte å rote bort in public, dukka opp igjen. Long story.

Hei Leverpostei!! Pluss en litt sur agurk og grovbrød er lik:

God frokost.

Har ingen nye bilder, for - ja. Mobilen. R.I.P

Høre forresten hva som har skjedd på Island. Og i og med at det visstnok har påvirket norden i en ganske stor grad, får jo jeg høre en del spørsmål "Ja, hvordan går det med Norge da?" Vel, jeg er jo her - pluss at det jeg får vite får jeg fra nyhetene, noe jeg skjønner fint lite av. Så jeg har på følelsen de som spør, vet en smule mer enn meg. Men det får jeg jo ikke sagt selvsagt, så jeg bare nikker og smiler, as usual.

Jeg har også innsett - to måneder igjen. 8 uker. INGENting! NADA. Det skremmer meg.

sol sol SOL

Det er VARMT! Jeg blir GLAD! Og som den nordiske vikingen jeg er gir det meg ogsá sterk hodepine og svekker konsentrasjonsevnen min drastisk, men jeg fár jo FARGE!

Og f i 2 - noen har stjelt mobilen min. og her skulle det jo komme et R.I.P bilde av mobilen min, men i og med at det var den som TOK alle bildene blir jo det litt vanskelig. Hva i alle dager skal en liten stuck-up, oppblást portugisisk 13áring med en mobil pá god gammeldags norsk? HVA?! Dust.

Sá begynte det á regne og. Veldig.

kake kake KAKE!

De spiser masse kaker her i påska. Så hvis det ser ut som jeg er 6 måneder på vei når jeg kommer hjem, så bare slapp av - mest sannsynlig er det nok bare kake. Dere skulle hørt "bestemora" mi i dag - 'du har blitt småtjukk! Hvor mange kilo har du gått opp? 2, 3? Når du kommer tilbake til Norge må du på diett!' ..Jeg unnlot å nevne at jeg allerede var på en.

Nok matprat!

Så bortsett fra å spise kaker har jeg blant annet har vært på miniferie i Algarve - det var suuupervarmt!

Men brun ble jeg da IKKE - til tross for 3 lange dager på stranda. Alt jeg fikk var et fint rødt området på ryggen - so much for 34 lag solkrem. Jeg lå ved bassengkanten her om dagen og skrev brev, og hadde selvfølgelig smurt meg med litt solkrem slik at jeg ikke skulle se ut som om noen hadde kjørt over meg med et strykejern. Så får jeg høre fra søster nr1 - "Åh det lukter solkrem - det lukter Kari!" ... Jeg tror det blåste ut mitt uberlille håp om noengang å bli annsett som ekte portugiser. Det gjorde det heller ikke noe bedre da vi dro til Algarve, hvor jeg fikk TURISTAA! slengt etter meg av mine søsken hvert femte minutt, grunnet solkremen, det halvrøde annsiktet og solbrillene vel plantet på hodet. Men det var superkoselig der, vi drar heldigvis kanskje tilbake en tur til før jeg drar hjem igjen!

Søster Rita (går også under navnet søster nr.1)

Søster Ana (går også under navnet søster nr.2 eller banAna)

Så fikk jeg en bloggutfordring fra Mari - gå inn på bildemappen din, velg den 6 mappa, det 6 bildet og skriv litt om det. Min sjette bildemappe het "Ankomst" og det sjette bildet var DETTE!

Spenande! Det er TV skjermen på min siste flytur som nordmann, altså 11 september 2009. Jeg og sju andre spente norske jenter var på vei sør, og mer eller mindre ALT på flyturen ble dokumentert i en blanding av nerver, glede, tristhet, spenning og mer nerver. Det var en superflytur, starten på et fæbiløs år!

Nå er klokka ti på ett, så jeg stikker under dyna. Boa noite, mennesker!

Hvorfor har du ikke horn?

Alle vikinglekene hans hadde jo horn, så hvis jeg var fra Norge, hvorfor hadde ikke jeg det? Haha, da smeltet jeg. Søte portugisiske barn.

Så prøvde jeg og å spille trommer for første gang i mitt liv tror jeg..

Det gikk ikke så bra..

Ellers så langt i min 2 UKER LANGE FERIE (for der har bare en, ikke sant? haha!) har jeg..

...vært på utstilling:

En GIGAsko laget av kasseroller og grytelokk, som visstnok representerte kvinnens plass i samfunnet idag - stå på kjøkkenet og lage mat og samtidig som hun trenger å være på sitt beste heletiden utseendemessig.

En lysekrone laget av..

Veldig rart og en smule genialt. 

 

Og nei, familien min er ikke normal.

...vasket terassen:

Pluss den dobbelt så store som er SÅ stor at den ikke får plass på et bilde! (jeg har ikke bilde..)

Og i dag skal jeg lunsje sushi, møte solveig på Colombo og FORHÅPENTLIG vis få kjøpt oss en Krusher før jeg camper hos henne for natten med yoghurtkvled og freaky-filmer.

Og jeg er fortsatt megselv.

God påske!

páscoa!

ENDELIG ferier! To uker uten skole, hva mer kan man be for når det faktsisk er "soleseg" vær på vei. Jeg har ingen spesielle planer, men skal prøve å få utnytta tiden til det fulleste, i og med at jeg ikke har et liv utenfor skolen. Og btw - jeg har det bra altså. Fått hørt et par spørsmål om jeg har det bra, fordi jeg virker så irritert og negativ på bloggen. Saken er at jeg ikke har så mange supernære venner her - det tar litt lenger tid enn 6 måneder å oppnå (skylder vi på) - og da kan jeg ikke være meg selv 100%, noe som vil si å klage om alt og alle 24/7. Så det tar jeg ut her, fordi dere som leser er folk som kjenner meg såpass, og har forhåpentlig vis godtatt det for lenge siden at det er slik jeg er. Men hvis dere vil skal jeg begynne å prøve å undertrykke det - la det vokse inne i meg slik at jeg kan bli en mentalt ustabil seriemorder når jeg blir eldre.

Siste skoledag før ferien! Det var vel egentlig ikke en skoledag, vi bare møtte opp for å vise at det ikke var en fridag, så dro vi.

Men vil dere høre noe morsomt? Klisjeer eksisterer her i Portugal også. I dag gikk jeg hjem fra busstoppet, og en bil kjørte sakte forbi. Inne i denne lille minibilen satt det tre store, macho mannfolk, litt slik "jeg jobber som utkaster på nattklubb og kan nyse deg i koma" look.  Den ene hadde kart i hånden, de to andre satt i en forvirrende tilstand, med et "jeg landet akkurat på...månen?" blikk. Med armene pekende til alle kanter var det ganske opplagt at de var ute etter en ting de ikke fant. Med vinduet nede og hodet ut av vinduet, passerte jeg forventende at de skulle spørre meg, noe som jeg har rundt 344 ganger har fått opplevd er ganske vanlig her. Men neida - kjørte rett forbi, eller rettere sagt over meg med konsentrasjonen plassert på alt annet enn vegen. Conclusion - menn KAN ikke spørre etter vegen. Eller kjøre bil. Jeg er levende bevis.

Er ikke dette verdens peneste bibliotek? Jeg elsker det.

Og jeg spiste årets første fersken i går - beste i manns minne. Livet er herrligt!

Masterminds

Nár kokkeguri og horeknut drar pá shoppingspring klarer rett og slett ikke hjernene váre á holde seg unna hverandre. De koser seg i hverandres kompani, og kan resultere i de utroligste ting. Som foreksempel - Colombodag med Solveig pá fredag. Dagens misson var et par ting pá H&M som skulle kjópest og byttes, og der vi vandrer uten mål og mening i herredømme til snoopy og hello kitty (også kalt undertøysavdelingen) finner vi DENNE!

Det var mer eller mindre det styggeste vi hadde sett, og vi skjønte ikke hvorfor de hadde hengt spy på en kleshenger. Det måtte bare kneles ned bak stativene og ta bildes av! "Portugisisk mote" tenkte vi, og lo godt. Så lo vi enda bedre, til det gjorde litt vondt, da vi hørte på andre siden av stativet: "looking får såm slutty ønderwear?" En annen lang historie dere ikke kommer til å få noe ut av, kun jeg og horeknut. Men! Så logger Kari seg på msn dagen etterpå - hvor hun blir møtt av dette!

Jeg hadde ikke ord. Jeg følte litt slik at jeg var på "the truman show" og at alt egentlig bare var en spøk, og at hele verden satt og ventet på reaksjonen min. Sånn føler jeg veldig ofte faktisk, men dette skal jeg spare til psykologen.

Og siden vi er AFSere er vi litt sånn konstant "vi kan da ikke spise dette - nei du det er usunt - jeg er på diett!" Noe som funker de første dagene, til man er sliten og tenker: "jeg er så sliten, jeg fortjener sjokolade - jeg har faktisk GJORT lekser, det må feries (med masse mat) - jeg har akkurat hatt prøve/fått igjen prøve/det var så vanskelig å stå opp i dag! jeg fortjener sjokolade". Men på Colombo klarte vi faktisk å holde oss nogenlunde på den rette vei - kjøpte frukt til dessert! Den var forsovidt dekket i masse sjokolade, men den var mørk! Excuses excuses..

Hvem bryr seg - jeg solte meg i daag! HAH!

Og gjorde lekser da. Skal skrive ikke bare et dikt - men TO på portugisisk! Poetiske Kari.. på safari. Por amor de deus. Jeg tenkte jeg skulle høre på et par dype sanger og oversette et par vers til portugisisk. Det blir nok uansett bedre enn mine dikt-ferdigheter i praksis.

Men nå skal jeg ut og sole meg igjen - ate ja! (neida, klokka er snart 22.00, men det gir meg sånn en god følelse å gni inn sydenværet mitt i deres slapsete og kalde tilværelse) Beijinhos!

fæle drømmer!

Jeg har så mange fæle drømmer om dagen (eeeh, natten). De sniker seg inn vindusdøra mi når jeg sover (uten å snorke, prate eller synge) og blir bare verre og verre. Den siste var at jeg plutselig var hjemme igjen, og jeg hadde ikke sagt hade til NOEN i Portugal - ikke familien, ingen venner. Og alt i Norge var helt forferdelig - ingen ville ha meg der og jeg var helt miserabel. Men jeg kunne ikke dra tilbake til Portugal heller, der ville de heller ikke ha meg, jeg hadde jo dratt uten et ord. UFF, den kan med hånda på kneet og tre kaker i den andre klassifiseres som et mareritt. Og mer eller mindre ALLE som fortsatt orker å prate med meg/høre på pratet MITT etter 6 måneder her, har fått høre om det. Poor people, alle burde nomineres til herr Nobel.

Og matteprøva i dag (ja - ENDA en! NÅR skal læreren slutte å leke dr. Mengele) gikk jo enda verre enn den forrige - jeg gjorde jo ikke annet enn å sirkle rundt to alternativer på noe jeg håper var avkrysningsoppgaver. Hvem vet.

Men en positiv ting - jeg trenger ikke gjóre historiepróva i morra!! Fordi jeg ikke skjónner noenting - ja nonganger gir det noen fordeler ogsá. Sá lenge det ikke er i forbindelse med suuuuperdumme kantinedama. "VOCES NAO PERCEBEM!!" Jeg kan fortsatt hóre henne som om hun stár over skulderen min as we speak.

Meg og Horeknut móttes "tilfeldigvis" i Sanots en kveld, prate prate prate pá norsk ingen forstár! Jeg DIGGER á stá og vurdere folk rett oppi annsiktet dems pá norsk, de skjónner jo ikke baeret. Stjal bildet til Solveig gjorde jeg og, thanks Horeknut!

Men ná sitter jeg pá skole PC'en, sá det kommer flere bilder senere en gang. Time er det hvert óyeblikk og, sá vi prates, meninhos! Tuddles

6 mezes!

Har dere sett tarzan? Tegnefilmen? Jeg har sikkert sett deg 56 ganger, så jeg husker den kanskje bedre enn mange andre, men det er et sted i filmen hvor Jane sitter fast i et tre, og ikke klarer å komme seg noen vei. Så sier hun "nå kan det ikke bli verre" også begynner det å regne. Slik haha-klisje. Slik har jeg det her nede nå, bare at det allerede regna da jeg kom med "nå kan det ikke bli verre" frasen, og nå føles det ut som gud står og tømmer vaskebøtta si i hodet mitt. Og om gud er stor kan jeg ikke si med sikkerhet, men vaskebøtta hans er hvertfall det.

ola eu sou a ana sofi a kari e gorda
Aaw, der hadde lillesøstra mi sneket seg på dataen og lagt igjen noen hyggelige ord. Glad i deg og, banAna.

Warzawa for.. 2 ár siden? Jeg husker sá godt jakka og veska! minneeer (ja jeg sitter litt for mye for tiden og ser gjennom gamle bilder og dokumenter..)

Men meu deus - jeg har vaert her i 6 máneder! ALLEREDE.. Det er et halvt ár det. Eller 182,5 dager. som er nesten like mange dager som det er skoledager (hvertfall hjemme i norge) Sá jeg har pá en máte vaert her et helt skoleár allerede! Saaeert..

Det fóles pá en máte som om jeg skal hjem snart - men jeg har fortsatt en hel termin igjen pá skolen. Mer enn det og, jeg er ikke ferdig med 2. termin enda. Portigisiskpróva i gár gikk bob bob, mattepróva i dag gikk sá IKKE at den ikke fár EN bob engang, og háper filosofipróva i morra gár en smule mer.. bjarne bjarne. JA, jeg har begynt á navngi fremgangen min med saere guttenavn, hva annet kan man forvente nár man kaster en karakter som megselv i et tilfeldig europeisk land et ár pá egenhánd. Det er litt slikt "jeg má vel holde meg til á undre pá hvordan det hadde vaert - resten av livet - for det kommer aldri til á skje". Men sá gjorde det visst det likevel, og 6 máneder etterpá sitter jeg ná her. Livet er awsome

Mas eu vou me deitar, tenho teste de fazer amanhã, e preciso de dormir um pouco. Vai a google tradutor se querem perceber, mas não vale a pena.

Tuddles!

My umbrella is dead

Á herregud, haha! Jeg sitter og leser sóknaden min jeg skrev til AFS for litt over et ár siden - dette er nesten flauere enn da jeg spurte familien min hvordan de kokte vann (..lang historie). Vil dere hóre litt av Karis flotte skrivetalent i delen hvor jeg skulle skrive om megselv til min framtidige vertsfamilie?

What part of your daily life do you find frustrating of difficult?
I know it doesn’t seem like a big problem, but one of my most hated habits is that I am simply not capable to get up in time in the morning. This sometimes results in little time to do the things I had planned to do, and it’s not rare that my books or other school things gets left behind. This is especially irritating because of the fact that I depend on collective transport to get to school. Another frustrating part of my day is the homework. It’s not a problem to do the homework, but it is getting started on them. I always find other, more important things to do, and that sometimes results in doing them the next day on my lunch break. In other words, I am not very good at planning.

What are your future education or career plans?
When it comes to my future career plans, I am just about completely blank. When I was younger I wanted to be an archeology, a scientist and world’s best figure skater, but none of them seems either realistic, appealing or possible now. I know I like history, travelling and foreign languages, but I haven’t found a career that sounds appealing yet. I also like music, but I am not a musical person so I think I have to settle with just listening to it. But I think it’s a good thing to be open about it; if I already have decided what I want to be, there is no room for failure or the possibility of disappointment if it’s wasn’t what I pictured.

Sá for á konkludere;  Jeg er en kronisk forsover som driter i lekser i fordel for á hóre pá musikk uten ambisjoner eller framtidsplaner. Hei framtidige familie, dere ápner huset dere til ei ordentlig solstrále! Likte spesielt "In other words, I am not very good at planning". Jeg vet á gi gode fórsteintrykk.

Jeg vil ha sommeeeeer! Dette bildet ble vel forsávidt tatt like etter jul, men det skriker sá sommer! Dette er Inês, som vet mer enn det jeg kommer til á laere i lópet av hele mitt liv.

Og jeg har mere portugisisk mote til dere! Ta dah!

Stilig eller hva? Den minner meg sá om "there's a party in my tummy" sangen/dansen. Nei, jeg var pá 1. verdenskrig museum/utstilling her om dagen, dette er en oldstyle tvangstróye. Utstillingen var egentig skikkelig interessant, selv om det var litt vanskelig á forstá - sá jeg delegerte mesteparten av interessen til tingene som var pá display i stedenfor tekstene. Fant ogsá ting som gamle giftampuller, oldschool amputeringsutstyr, vel brukte gassmasker, avlusingsdusj, operasjonsbord osv - men tvangstróya slo alt.

Sá avslutte vi med mere skrivetalent (slapp av, dette blir det siste)

How would your family and friends describe your personality?

I think most of them would describe me as reliable and honest person, a person they can trust with anything. I am also a happy person, most of the time (...) If you are a person I trust and feel comfortable around, you will probably see the real me.

Setning nr. 2 - skriker ikke den egentlig "jeg er sykelig deprimert og smiler en gang i uka"? Og den siste frasen - "you will probably see the real me" - hva skal det bety? Hóres jo ut som under overflaten skjuler jeg DEN pedofile seriemorderen eller noe sánt. Well said, Kari.

say hi to Marcel! Jeg digger mobilkameraet mitt <3

Tuddles!

There's no more juice?!

Jeg blir sá utrolig irritert over engelsklaereren min. Próvene vi har er KUN gramatikk (det er faliure for meg) og jeg fár feil pá ting som er riktige, for visstnok pá akkurat den oppgaven hadde jeg gjort noe sá grusomt som á  "forandre fra passive voice past perfect til active voice past simple!" ...

Det sier meg like mye som min fórste ókonimitime. Sá ja - 16/20 pá engelsk próva. Og hadde en liten mattepróve i gár - og jeg mátte nesten le litt. For jeg fant ikke igjen kalkulatoren min, sá jeg fikk láne en Casio. Det var da jeg innsá hvor forskjellige de er fra Texas - skjónte jo fórst etter 4 minutter hvordan jeg slo den pá. Ups.

Sá ja - jeg har vel fátt mer eller mindre husarrest ogsá. For fórste gang i mitt liv. Jeg har ikke gjort noe forferdelig galt, det var egentlig bare litt misforstálser blandet med Karis ikketilstedevaerelse oppmerksomhet. Alltid en slager.

Sá har det vel ogsá vaert OL? Ja? Kult.

Jeg driver og skriver en oppgave i portugsisken om "min 'experience' i Portugal", noe som fikk meg til á tenke over faktisk hvor mye forskjeller jeg merker, men som jeg ikke klarer á definere. Det er bare forskjellig. Men jeg kan vel nevne noen av de jeg har lagt mest merke til.

- Respekt mellom mennesker har en mye stórre betydning her. Og alle eldre, laerere, mennesker du ikke kjenner osv skal bli tiltalt med "De" og ikke "du". Dette er spesielt vanskelig nár verbet alltid forandres nár du forandrer pronomen, sá du má ogsá bruke en egen verbform nár du skal tiltale "dem". Noen bruker tilogmed "De" innen familien ogsá - barn som tiltaler foreldrene med "De", omvendt. Pá norsk tror jeg at jeg kan telle pá en hánd gangene jeg har tiltalt noen med "De", her derimot brukes det pá nivá med "du". Og jeg klarer aldri á bruke det til riktige personer, sá jeg ender opp med á fornaerme folk daglig. Klassisk.

- Pá skolen blir alle laerere kalt "laerer". Jeg vet serióst ikke navnet pá noen av dem, men alle navnene er forferdelig lange - og nesten alle har "Maria" i seg. Kan trygt si det er mer Mariaer her enn Karier i Norge.

- Det ekstisterer omlag 7-8 navn her. Inês, Maria, Rita, Ana, Mafalda, Miguel, Manuel, Sofia, João. Jeg tror jeg kjenner rundt 10 Inês'er, to tilogmed med samme etternavn. Sá for á unngá komplett kaos mikser de disse navnene omhverandre slik at man blir hetende Ana João Maria Manuel osv. Og alle tror jeg heter Carin.
- Pá skolen brukes det veldig lite sminke - og jeg har ubevisst blandet meg inn, for jeg sá et gammelt bildet av meg fra Norge her om dagen - sá jo ut som jeg var 13 ár og emosjonell.


Men hvorfor driver amnesty internacional og ringer meg hver dag?

Anyways, meg og bilen vár! Jeg tror det er en Ford, men ikke 100% sikker. Supert stereoanlegg hvertfall! ..Ser dere hva som skjer med meg nár det er drittvaer her nede? Jeg blir sur, fár dárlig humor og klarer ikke gjóre noenting. For ikke á snakke om GJENNOMBLAUT. Sá sitter man pá bussen med ca 340 andre váte portugisere slik at lufta blir sánn badstueaktig med doggete vinduer, bare kaldere og lukter sokker og egg stemplet ár 1910. Delight.

Jeg gár og tróstespiser, Ate logo!

Jeg er sá utrolig SINT

Jeg fár konstant hóre "hun skjónner ikke". Det gár egentlig greit, jeg skjónner jo strengt tatt ikke all verden her nede heller, sá jeg har egentlig godtatt det (selv om det stikker en smule i sjela hver gang) og finner heller de smá gledene i det jeg skjónner, og nár jeg klarer á gjóre meg forstáelig til andre mennesker.

MEN - nár jeg blir kjefta pá, for noe jeg IKKE har gjort galt, og fár grunnen at "jeg ikke forstár" SLENGT i annsiktet - DA..

Det har seg da slikt at jeg má kjópe lunsjbilletter hver gang jeg skal ha lunsj. De ligner litt pá lodd, har dato og kostnad skriblet pá, og kommer i hver sin farge for hver dag i uka. I forrige uke kjópte jeg for i gár, og alt gár sin gang - den trege lunsjbillettskrive-damen finner fram billettene og skriver de jeg skal ha. Jeg smiler og takker slik jeg alltid gjór, for jeg er blitt HYGGELIG siden jeg kom hit. Usaklig - anyways. Sá i gár nár jeg skulle ha lunsjen min, gir jeg billetten til kantinadama. Det oppstár litt problemer, for datoen pá den var riktig, men fargen var feil, det var fredagsfargen. Men det er jo strengt tatt ikke noe man kan gjóre, sá etter litt om og men fár jeg ta lunsjen min og gá.

Sá ankom jeg reportografiet i dag i kompani av ei venninne som skal kjópe lunsjbillett. Midt ute av det blá begynner den sure reportografidamen á KJEFTE pá OSS pga av gársdagen problem i kantina. "vocês não percebem!!" (dere forstár ikke) fár vi gjentatte ganger gnagn inn i óregangene, pluss en demonstrasjon av hvilke farger som skal hvilke dager, forklart som om vi var grónnsaker med hjernefeil og skeiv hornhinne. Men for guds skyld da dame - det er jo ikke VI som skriver billettene, det er dere! Det er jo ikke VÀR feil at den trege lunsjbillettskrive damen velger feil farge, OG DU HAR SÒREN MEG IKKE RETT TIL À SKYLDE PÀ OSS MED ARGUMENTET AT "VI IKKE FORSTÀR", FOR DET HAR ABSOLUTT INGENTING MED SAKEN Å GJÓERE!!! Skylda er din og ingen andres, sá ikke la det faktum at du har makten over om jeg fár spist den tórre lunsjen din eller ikke komme til hodet pá deg. Por amor de deus, ta deg sammen kvinnemenneske.

Jeg ble sá sint at nár jeg kom opp til biblioteket klarte jeg ikke studere - sá tilslutt tok jeg iPoden min og gikk meg en tur, bare ut og vekk. Vel, jeg endte opp pá doen, sá jeg gikk tilbake igjen. SÀ sint har jeg ikke váert siden jeg kom hit. Det kokte, bokstavelig talt.

Jeg tror annsiktet mitt var mer eller mindre slik til reportografidamen. You're WELCOME, din jork..

Sánn, da fikk dere sinneanfallet mitt i stedenfor at det skulle gá utover familien min (jeg vil jo gjerne ha et sted á sove til Juni), men hey - ná vet dere hvertfall hva som trykker pá knappene mine her nede. Snakker om knapper - jeg burde vel fera og kjóepe et nytt tastatur til familien Mendes, dette fikk akkurat gjennomgá sin share.

Beijinhoos!