Da har jeg begynt. Det er så bizarro og urealistisk, så ALDRI for meg at jeg skulle komme meg hit, men jeg har begynt -"min siste" frasen er i bruk. I dag har jeg gjort min siste onsdag på skolen, gjorde min siste portugisiske prøve, tatt min siste galão på BP - og sånn går det hele dagen. Hvis jeg virkelig vil finner jeg alltid noe "min siste" som jeg aldri kommer til å gjøre her igjen. Vennene mine (de som ikke er AFS'ere, såklart) ser bare rart på meg og ler, syns jeg er merkelig. Men de skjønner ikke. Man kan ikke skjønne hvis man ikke har vært der selv. Den siste uka har jeg stått med et ben dinglende utenfor kanten av Fjell Følsom, og det gjør det ikke bedre med min mentale "min siste" tortur, venner man må si et siste hadet til og post fra AFS med bagasjelapper og veibeskrivelser til avslutningscampen. Dette er ille altså! Den minste ting kan gi meg tårer i øynene. Men jeg gråter aldri, bare veldig blanke øyne.
Så har det vært AFS camp.
Den helga var månedens høydepunkt.
NÅ er jeg trøtt, natti natt.
1 kommentar:
hei, lurte på; Når søkte du penger fra lånekassa? Måtte du vente til du hadde fått skoleplass og familie? Og måtte du sende inn godkjennings papirer fra skolen din i norge? :)
Legg inn en kommentar