Baesj. Neida - karamellsaus.

Áh, hvorfor má alltid karma váere ute etter meg? Jeg satte meg ned pá "tribuna" ved utegymomrádet i dag fór timen og oppfórte meg snill-lydig-pike og hórte pá láereren. Det var da jeg satte meg pá huk for á knyte skoen fór vi skulle begynne, at jeg merket noe var galt. Skoen pá foten jeg lente meg pá satte liksom fast i rompa mi - sánn skikkelig. Jeg lóp pá do og fant en flekk, nei ikke en flekk - et kontinent av noe som lignet pá iskremkaramellsaus-ish MIDT pá rompa. Jeg má ha satt meg i det ute pá tribuna - og det gjorde det ikke bedre at det var temmelig varmt ute, sá den stórknet pá null niks pá min svarte thigts. Dette fórte da til at Kari lóp rundt de neste to timene i en tilstand som minte om en person i stor trengsel av voksenbleie. Livet er herligt.

Sá har jeg da endelig laget norsk mat til familien! Ideen begynte som kjóttkaker med poteter, kálstuing og brun saus,  resultatet minte mer om háret til Dan Bórge Akeró - udefinerbart og ikke sáerlig appetittvekkende. Men alt ble ná spist! det eneste jeg var heldig med var de ovnsbakte kjóttkakene - resten ble D-dagen all over again. Ti minutter fór middag hadde enda ikke potetene og guleróttene begynt á koke, og kálstuingen var fortsatt i form av et kaldt, urórt kálhode i bunnen av kjóleskapet et sted. Min brune saus var, ifólge oppskriften, ferdig - men man trengte ikke vaere fysiker for á se at det var den definitivt ikke. En fysiker kunne jeg godt trengt egentlig, ingen av oss skjónte hvorfor den bare var skitten buljong-ish. Tilslutt pøste jeg bare på med masse mel og kjørte den med en stavmikser.

"Brun" saus

I mangel på spirit kastet jeg bare potetene, gulrøttene og kålen i samme gryte og kokte det. Ingen klagde, jeg bare sa det var typisk norsk.

Ca en halvtime etter middagen skulle begynt ble endelig maten servert..

..og resten av familien oppførte seg pent og lot som de også likte det. Troopers.

Grunnen til at jeg skriver nå er fordi det blåser og regner forferdelig ute. Slik vær man forestiller seg i Portugal i midten av mai.. Hverdagene her er overfylt med sol og strand-temperatur, men når helga kommer og Kari kaster på seg bikinien, nei da blir det vintervær her igjen. Så ikke forvent en gyllenbrun Kari returnere på gardermoen, se heller etter en søkkvåt, hvit bacalhau med trillekoffert.

Det er så rart å tenke på at det snart er over! Litt over 6 uker igjen. BARE. Jeg tror ikke det kommer til å slå inn før jeg begynner og pakke. Alle spør meg hele tiden, "gleder du deg til å dra?" Selvfølgelig gjør jeg det, men hallo - jeg vil jo ikke dra heller! Jeg tror faktisk det kommer til å bli verre på en måte enn når jeg dro fra Norge, jeg visste jo at jeg kom til å se dem igjen om et år. Jeg skulle ha fantastisk år i Portugal, og etter 10 måneder skulle jeg komme tilbake til livet mitt igjen. Men nå vet jeg at jeg aldri kommer til å kunne leve dette livet igjen. Jeg kommer til å dra tilbake på besøk såklart, men jeg kommer aldri til å ha dette livet - imotsetning til Norge-livet som kommer til å fortsette når jeg kommer tilbake dit. Det blir jo ikke helt slik som jeg forlot det, såklart, men.. Nei jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.

Men nå er det lunsj meninos - peixe e batatas!

bjs