Julekrim!

Det er fredag ettermiddag. Kari har sluttet tidlig på skolen, og sitter nå ved det hvite, skinnende kjøkkentbordet for å gjøre filosofilekser. Hun er helt alene. Ute er det kaldt og blåser, og Kari sine tanker flyr fra leksene til fantasien om et varmt Portugal. Hun rynker brynene, og forundrer seg over at denne fantasien en gang i tiden var sett på som ren logisk fakta, da hun satt plantet hjemme oppe i nord.

Plutselig ringer dørklokka. Kari skvetter litt til, men tenker det kun er en av søsknene som har kommet fra skolen. Men da hun tar av røret og svarer "Tooooo?" (kun AFSere her som skjønner den tror jeg) ser hun på kameraskjermen at det står en eldre, gråhåret mann der utenfor porten, med urammede briller og gjentar: "Karri? Karri!!" Han fortsetter å bable, men overraskende nok snakker de fortsatt på portugisisk her nede, så Kari blir dypt forvirret og litt nervøs. VOLDTEKTSMANN? Men han visste jo navnet mitt? Tilslutt bestemte Kari seg for å slippe ham inn, i og med at portene der ute egentlig bare er en meter høy og et lamt lam kunne kommet seg over. Hvis han var ute etter meg kunne jeg likesågodt være hyggelig.

Med en skjelvende hånd tar Kari opp nøklene og låser opp døra. Hun titter nervøst ut i gangen, men ingen overfallsmann å se. Det sto en stor boks med julepynt i enden av gangen, dog. Dette begynte å bli urovekkende bizarro og rart. Plutselig dukker mannen opp ved hoveddøra, og Kari hopper. Han hadde.. shorts og sandaler? "Kari? Karri!" Gjentar mannen, og i det han nærmer seg ser jeg han har to store brune pakker i armene. BOMBER? Kari rygger halvveis inn døra igjen, men det var forsent. Han kommer bort til meg, mens han babler i vei og rekker meg pakkene. Vent - hva - mammas håndskrift? Plutselig gikk det opp for meg. Formiddagsbesøk - shorts og sandaler - brune pakker - det var jo postmannen! Han skjønte tilslutt at jeg ikke forsto all verden av portugisisk, så han forsikret seg om at jeg var "Karri" før han dumpet pakkene i armene mine og gikk sin vei.

Kari småløp inn og la pakkene på det hvite, skinnende kjøkkenbordet. Der stod hun rett opp og ned og stirret på pakkene en stund, før hun fikk et plutselig latteranfall. Det var det verste latteranfallet hun hadde hatt siden hun kom hit, hun var helt alene og skjønte egentlig ikke hva hun lo for. Men det ville ikke stoppe.

Hun kjente en utørstelig trang til å ha noen å le med, så hun gjorde det eneste fornuftige og ringte GRIPE A Solveig (som btw ikke har gripe A lenger så jeg skal slutte å kalle henne det). De lo lenge, dog ingen av dem egentlig visste hva som var så morsomt. Det var godt.

Bombepakken inneholdt risengrøt, to poser laban, to poser biler (den ene ble på mystisk vis spist opp før jeg fikk tatt bilde), tre Nemi, KILLER sudoku, MASSE Fisherman's Friend (mine bønner BLE hørt!) og ikke tilsltede på bildet - Toros posebrownies og kransekake.

Jeg kunne ense et hint av lettethet da jeg forsikret familien min om at brownisen var så og si ferdiglagd, og jeg trengte nesten ikke kokkelere i det heletatt. Til tross for dette KLARTE jeg ødelegge brownisen, og serverte dem blaut varm røre som hadde stått to timer i ovnen uten at noen ting skjedde. Jeg fikk noen knis etterfulgt av "you are a really good cook..". Kremthosthark. Men kransekaka var en slager da! Tusen takk moren til Erna på jobben til mamma, for å klare å gjennopplive et lite fnugg av at norsk kokkekunst faktisk kan være god. Jeg trenger ikke si hvem som drepte fnugget.

Men tusen takk for pakken mamma, it made my day and so much more.

Også tenkte jeg å dele litt portugisisk mote med dere. For the young spirits.

Hoyvoy 4 life <3

Og SE hva jeg fant på skolebiblioteket! Kuns Hamsun's Sult! Haha, jeg måtte bare låne den.

Og det er pene høstfarger her og! Og se den pene kroniske rødfargen annsiktet mitt har fått<3

Men nå skal jeg på skolen. Mandager kan jeg alltid sove leenge, supermegadigg. Beijinhos!